mareritt.

jeg gr ut i fra at jeg verken er den frste eller den siste som blogger om tragedien som har skjedd i Oslo og p Utya siden fredag. jeg vet ikke helt hva jeg skal si. omfanget at det hele er s stort. jeg har ikke ord. jeg har vrt p jobb uten vre helt til stede. jeg har vrt p grten flere ganger. ftt matet sterke bilder og historier inn via tv, internett og aviser. jeg har utviklet en stor respekt for Jens Stoltenberg. og for resten av Norge. vi er en sterk nasjon og vi lar oss ikke knekke. internasjonal sttte fra alle hold. det er litt spennende nr alle kjendisene du flger p twitter tvitrer om Norge. om hvordan det sender bnner og varme tanker vr vei. jeg tenker p de omkomne, de skadde og ikke minst de prrende. kjenner trene presser nr jeg tenker p dem som opplevde det som skjedde p Utya. og nr jeg tenker p dem som har mistet sine kjre. jeg fler ber i villrede, men jeg vet at hver minste bnn blir hrt.

dette blir s alt for lite i forhold til alle tankene som svirrer rundt i hodet mitt. n, muligens to fra byen min er savnet. p onsdag skal jeg vre med p minnesmarkeringen her i byen. med fakkeltog, appeller og konserter i domkirka. jeg gruer meg, men samtidig tror jeg at det kommer til bli fint. at jeg kommer til f litt ro innvendig.

jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjre av meg. og jeg kan smile hvis jeg tenker p noe fint eller om jeg kan le sammen med gode venner. det eneste jeg vet jeg vil er at noen skal klype meg og resten av landet i armen slik at vi kan vkne fra dette marerittet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits