mareritt.

jeg går ut i fra at jeg verken er den første eller den siste som blogger om tragedien som har skjedd i Oslo og på Utøya siden fredag. jeg vet ikke helt hva jeg skal si. omfanget at det hele er så stort. jeg har ikke ord. jeg har vært på jobb uten å være helt til stede. jeg har vært på gråten flere ganger. fått matet sterke bilder og historier inn via tv, internett og aviser. jeg har utviklet en stor respekt for Jens Stoltenberg. og for resten av Norge. vi er en sterk nasjon og vi lar oss ikke knekke. internasjonal støtte fra alle hold. det er litt spennende når alle kjendisene du følger på twitter tvitrer om Norge. om hvordan det sender bønner og varme tanker vår vei. jeg tenker på de omkomne, de skadde og ikke minst de pårørende. kjenner tårene presser når jeg tenker på dem som opplevde det som skjedde på Utøya. og når jeg tenker på dem som har mistet sine kjære. jeg føler ber i villrede, men jeg vet at hver minste bønn blir hørt.

dette blir så alt for lite i forhold til alle tankene som svirrer rundt i hodet mitt. én, muligens to fra byen min er savnet. på onsdag skal jeg være med på minnesmarkeringen her i byen. med fakkeltog, appeller og konserter i domkirka. jeg gruer meg, men samtidig tror jeg at det kommer til å bli fint. at jeg kommer til å få litt ro innvendig.

jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. og jeg kan smile hvis jeg tenker på noe fint eller om jeg kan le sammen med gode venner. det eneste jeg vet jeg vil er at noen skal klype meg og resten av landet i armen slik at vi kan våkne fra dette marerittet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits